Baal

Ugarit-tekstene, funnet i dagens Ras Shamra i Syria, gir det mest utfyllende bildet av Baal og hans rolle i gudeverdenen. De beretter om Baals herredømme over gudefjellet Safon (Zafon), hans kamp på liv og død med gudene Lotan, Jam (Sjø/Havuhyre), Mot (Død) og hans forhold til hovedguden El og til søsteren Anat.

I Baal-eposet hører vi også om flere tilfeller der Anat hjelper Baal. Den viktigste hendelsen er nok at når Baal dør etter en kamp mot dødsguden Mot, er det Anats innsats og kløkt som fører til at Baal kan gjenoppstå fra de døde. Hun dreper så Mot, guden for død, tørke og uår, for deretter å kutte ham opp med sitt sverd.

I Ugarit-tekstene beskrives lynet som Baals våpen, og han ledsages av lyn, torden og skyer. Baal kunne også bli omtalt som en okse, noe som illustrerer hans ungdommelige og kraftfulle aspekt.

Baal-kulten besto etter det vi vet av både offer og bønn. Det er ikke lett å danne seg et utfyllende bilde av kultens omfang og karakter. Den kan også ha vært svært forskjellig i ulike land og til ulike tider.

Enda vanskeligere er det å vite hvilket forhold vanlige folk hadde til sine guder. Men vi kan anta at Baal spilte en viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i de regnfattige områdene langs det østlige Middelhavsområdet.

Mange har ment at mytene utgjør en fast syklus som gjenspeiler naturens kretsløp i jordbruksåret. Når Mot dreper Baal, representerer dette høsten, og når Baal vender tilbake fra dødsriket med gudinnen Anats hjelp, kommer våren med fornyet fruktbarhet og gryende liv på åker og eng. Det har også vært hevdet at Baal-myten har vært dramatisk fremført i kultiske riter.

I Midtøsten ble Baal ofte fremstilt med en svingende kølle i høyre hånd mens venstre hånd holder et lynsymbol (et spyd med spissen vendt nedover). På hodet bærer han kjegleformet hjelm som minner om den egyptiske dobbeltkronen. Småkunsten, segl, amuletter og dekorerte skarabeer gir et godt bilde av Baals mange roller. Oksen, som er et mye brukt symbol på kraft og fruktbarhet i det gamle Midtøsten, kunne også representere Baal.

Hans rolle som himmelgud illustreres gjerne gjennom å utstyre ham med to eller fire vinger. Hans fruktbarhetsaspekt tydeliggjøres ved å vise ham sammen med blomster eller trær. Som kombinasjonen Baal/Seth fremstilles han ofte som slangedreper. I Kanaan viste slangen til havuhyret (Jam), i Egypt kunne den knyttes til nattens mørke.

Fra å være en ren vær- og fruktbarhetsgud ble han etter hvert knyttet til solsymbolikk og utstyrt med bevingede ledsagere. På 900- og 800-tallet fvt. hadde både kanaaneerne og fønikernes Baal og israelittenes Jahve et sterkt himmel- og solaspekt, noe både ikonografien og også enkelte bibeltekster viser (Salme 104, 1–4).

I Nord-Afrika ble han ofte avbildet som en mann med skjegg og bukkehorn.

Fire steder nevnes en gud ved navn Baal Zebub (Baal-Sebub) som omtales som guden i filisterbyen Ekron (2. Kongebok 1: 2,3,6,16.) Navnets betydning er fremdeles omstridt. En vanlig tolkning er at navnet betyr «Fluenes herre», mens andre mener at det opprinnelige navnet var Baal Zebul, og at betydningen kan ha vært «Prinsen Baal».

I Det nye testamentet knyttes Baal Zebub til onde ånder og til djevelen (Matteus 10,24–27; Markus 3,22; Lukas 11,15–18). Nytestamentlige tekster skriver navnet Beelsebul, men kristen tradisjon omtaler denne skikkelsen også som Beelzebub.

• Ugarit
• Det gamle Israel
• Religion i Det gamle Israel
• Gullkalven
• Karthago

• Baal. Gudenes konge i Ugarit. Utvalg og innledende essay ved Jens Braarvig. I serien Verdens hellig skrifter. Bokklubben 2008.
• Kapelrud, Arvid S. (1974): Vår konge er Ba'al
• Gilhus, Ingvild S. og Thomassen, Einar (2010): Oldtidens religioner. Pax
• Greenfield, J.C. (1995): Hadad, i: van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P.W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden Brill.
• Keel, Othmar og Uehlinger, Christoph (1998): Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Fortress Press. Minneapolis.